Finn Seemann – ballkunstneren fra Marienlyst
Han vokste opp i samme bakgård som Arild Gulden, Aksel og Jan Berg på Frogner. Løkkefotballen på Marienlyst-feltet ble den første skolen, og allerede som elleveåring debuterte Finn Seemann på Lyns lilleputtlag i 1955. Det skulle bli starten på et forhold til klubben som varte livet ut.
Talentet var åpenbart fra første stund. «Ga man ham en ball, kunne han omtrent gjøre hva som helst med den,» fortalte Ola Dybwad-Olsen til Dagbladet mange år senere. «Har det vært et multitalent i Norge med ball, var det Finn Seemann.»
Det var ikke bare fotball. Seemann var like god i håndball, så god at elitespillerne Arild Gulden og Trygve Hegnar ville ha ham inn i topphåndballen. Han spilte bandy på landslaget og vant friidrettsøvelser på skolemesterskap. En gang møtte han opp rett fra fest, i blådress og svarte sko, vant fire-fem øvelser og dro hjem for å sove. Men det var fotballen som ble hovedsaken.
Gullsesongen
Seemann etablerte seg på A-laget tidlig på 1960-tallet og ble en sentral del av laget som tok seriegull i 1964. I mesterskapssesongen leverte han prestasjoner som festet seg i minnet. Da vi knuste Brann 7-0 på Brann Stadion, scoret Seemann to og ble trukket frem som en av banens beste sammen med Ole Stavrum og Jan Berg.
Spillestilen var umiskjennelig. Frisparkene ble fryktet av alle keepere. Han hadde en høyre-venstre-finte som motstanderne visste kom, men gikk på likevel. I en kamp mot Skeid stilte han seg opp foran Kjell Kaspersen i mål og ropte: «Kjell! Nå kommer'n!» Sekunder senere lå keeperen i hjørnet, sammen med ballen.
Etter å ha blitt smågutteseriemester i 1957 og 1958 gikk veien raskt oppover. Oslomester med juniorlaget i 1961, slåtte finalister i junior-NM samme år, og så fast plass på A-laget. Seemann spilte for Lyn i fem sesonger før proffdrømmen kalte.
Proffårene
Sommeren 1965 forlot Seemann Lyn for å bli profesjonell i skotske Dundee United. Hans siste kamp i Norge den sesongen var mot nettopp Dundee, som gjestet Ullevaal. Etter kampen hadde han tårer i øynene da han takket for seg.
I Skottland gjorde han seg bemerket. Høydepunktet kom på Camp Nou, der han scoret det avgjørende straffesparket i en 2-1-seier mot Barcelona. Etter to sesonger gikk ferden videre til Nederland og klubbene DWS og FC Utrecht.
I 1973 prøvde Seemann seg som kicker i amerikansk fotball hos Houston Oilers. NFL-klubben var på jakt etter en som kunne sparke presist og langt. Seemann imponerte på prøvespill, men ble vraket til fordel for klubbens faste kicker. Han ble værende i USA en periode og jobbet som gymnastikklærer på en highschool.
Landslaget
Parallelt med klubbkarrieren fikk Seemann 15 kamper for A-landslaget. Debuten mot Polen i 1963 endte med brutale 0-9, men det ble heldigvis ikke representativt. Høydepunktet kom i VM-kvalifiseringen mot Jugoslavia på Ullevaal i 1965. Fra drøye 20 meter skrudde han et frispark rundt muren og inn i venstre hjørne. Hele stadion eksploderte. Norge vant 3-0, og Seemann hadde skapt et av de mest ikoniske øyeblikkene i norsk fotballhistorie.
Tilbake til Lyn
I 1975 hentet vi ham hjem igjen. Seemann spilte en sesong i 2. divisjon og viste at han fortsatt hadde mye å bidra med. Han scoret blant annet mot Sunndal og Hødd. Men rastløsheten tok overhånd. Det ble korte perioder i Bækkelaget, Vålerenga og Sarpsborg før han flyttet tilbake til Skottland for å trene et amatørlag.
Han kom tilbake til Norge i 1982 og spilte for Lyns old boys-lag. I 1984 var han med på å trene klubbens guttelag. Båndet til Lyn ble aldri kuttet.
En rastløs sjel
Seemann var en levemann. Han giftet seg i Skottland og fikk tre barn, men ekteskapet holdt ikke. Han sa aldri nei til en fest, dukket opp invitert eller ei, og følte han ikke kunne gå glipp av noe. «Han var litt George Best-aktig,» sa lagkameraten Aasmund Sandland. «På godt og vondt.»
Den 7. september 1985 kjørte Seemann på E6 ved Lesja. En semitrailer kom mot bilen, og hengeren fikk en sleng mot førersiden. Finn Seemann ble bare 40 år gammel.
«Dine finter, dine dribleserier, dine frispark var det virkelig klasse over,» skrev Jan Berg i minneartikkelen i Lynposten. For Lyn var Finn Seemann mer enn en spiller. Han var et symbol på talent, lidenskap og en uimotståelig trang til å underholde.