Stein Gran – spilleren som tok roret
Bare 16 år gammel løp Stein Gran ut på banen da Lyn slo Frigg 2–1 den 5. oktober 1975. Samme år hadde han vunnet NM i bandy med Ullevål. Allsidigheten var det ingen tvil om. Men det var fotballen som ble livet og det var i Lyn-drakten han ble.
Gran etablerte seg raskt som fast mann på midtbanen. I sin første periode i klubben, fra 1975 til 1981, spilte han 144 obligatoriske kamper, 124 i serien og 20 i cupen, og scoret 13 mål. Han var kjent for et hardt og presist skuddbein, god teknikk og en evne til å dekke store deler av banen. Posisjonsdataene bekrefter bildet: Gran ble brukt over hele midtbanen og tidvis ute på kanten, en spiller trenerne flyttet dit det trengtes mest. Og når han var med, startet han.
Med seg på banen i denne perioden hadde han noen av de mest trofaste Lyn-navnene fra epoken: Lars Hjorth, Harald Eibakk, Per Gunnar Bredesen og Bent Hinze. Det var denne stammen som holdt Lyn sammen gjennom sesonger i både 1. og 2. divisjon.
Landslagskarrieren ble i all hovedsak bygget i Lyn. Allerede som 16-åring ble han tatt ut på G16-landslaget, og i årene som fulgte spilte han seg oppover via G19 og U21 til A-landslaget. De to første A-landskampene kom i 1979, mens han fortsatt spilte i Lyn. Ifølge NFF-statistikken rakk han totalt 30 ungdomslandskamper og fem A-landskamper mellom 1974 og 1984.
Da Lyn rykket ned i 1981, gikk Gran til Vålerenga. I VIF-perioden fikk han tre A-landskamper og ble tatt ut i den norske OL-troppen til Los Angeles i 1984. Men det var som Lyn-spiller han først hadde vist seg frem for landslagstrenerne.
Men Gran kom tilbake. Foran 1985-sesongen ble han hentet fra Vålerenga for 75 000 kroner. Avisene omtalte ham som «storfangsten», Lyns trumfkort i en ellers ung og urutinert tropp som skulle prøve seg i 3. divisjon. Egil «Drillo» Olsen ledet laget sammen med Andreas Morisbak, og begge visste hva slags rutine Gran kunne tilføre en ung tropp.
– f.v. Jon Arne Aksevik, Thomas Maltun, Petter N. Hansen, Arne Wold, Terje Knutsen, Simen Agdestein, Ivar H. Mittet og den skadede keeperen Ulf Larsen. Foto: Terje Riis / Akersposten
Returen ble vellykket. Vi har ufullstendig statistikk fra disse årene i lavere divisjoner, lagoppstillingene er bare delvis registrert i databasen. Gran var igjen en bærebjelke. I 1986-sesongen scoret han ni mål på femten registrerte kamper, blant annet et hattrick mot Lisleby og avgjørende straffespark i ekstraomganger i cupen. Det var en spiller som hadde funnet en ny rolle, den erfarne lederen i et ungt lag.
Gran spilte sin siste registrerte kamp for Lyn den 2. oktober 1988, borte mot Start. Han hadde da vært Lyn-spiller i elleve sesonger fordelt på to opphold. I den første perioden er han registrert med 144 kamper og 13 mål. I returperioden, der datadekningen er svakere, har vi ham i 53 kamper og 21 mål. Databasen viser altså 197 obligatoriske kamper totalt, men det reelle tallet fra andre opphold er med stor sannsynlighet høyere, vi vet at en rekke lagoppstillinger fra 3. og 2. divisjon i denne perioden aldri ble fullstendig registrert. Det er en påminnelse om verdien av å dokumentere historien mens den skjer.
Etter at støvlene ble lagt på hylla, tok Gran roret på en annen måte. Han ble Lyns daglige leder i en spennende tid for klubben, opprykket til Tippeligaen var et faktum. Han var nøktern og profesjonell, opptatt av å selge produktet Lyn på det han selv kalte en anstendig måte. Fjerdeplass i 1991 og femteplass i 1992 ga grunn til optimisme. Men nedrykket i 1993 og økonomiske problemer satte en brå stopper for drømmen.
Det kanskje mest interessante med Gran som leder var blikket for supporterkulturen. Han etterlyste aktivt en supporterforening og understreket hvilken betydning en organisert supportergjeng har for en klubb. Supporterstøy er big business, mente han, og produktene måtte holde kvalitet og gjøres tilgjengelig over hele Oslo. Bastionen ble stiftet i 1992.