Knut Kolle debuterte i Lyn-drakta som 18-åring i 1964. Det ble starten på en lang og innholdsrik karriere i rødt og hvitt: ti sesonger, 130 kamper og en periode som fortsatt regnes blant de sterkeste i klubbens historie.
Han var back. Beinhard, kompromissløs og med et spillehumør det går mange historier om. I Lyn i 100 heter det kort og godt at Kolle aldri ga opp en ball, uansett hvor håpløs den kunne se ut. Det var ikke teknikken som definerte ham, men den ukuelige innsatsen og de saftige sklitaklingene. Trener Knut Osnes skal en gang ha måttet gå bak målet for å snakke med ham etter noen taklinger som var over kanten. Men det var nettopp den egenskapen som gjorde ham til en bærebjelke i forsvaret gjennom Lyns gylne periode.
Høydepunktene sto i kø. Cupgull i 1967 og 1968. Seriegull og The Double i 1968, det første i norsk fotballhistorie. Fire cupfinaler totalt. Og europacupkamper mot Bologna, Norrköping og selveste Barcelona. Knut selv pekte ut den målløse kampen mot Bologna på Ullevaal i 1967 som sin aller beste. Alt lyktes den kvelden, fortalte han.
Men den kampen de fleste husker, er returen mot Barcelona i februar 1969. Lyn ledet 2–0 og var i ferd med å skrive fotballhistorie. Så fikk Knut krampe. Han hadde løpt så mye at beina ble stive, og frisparket som fulgte manglet den vanlige kraften. Ballen gikk inn. Barcelona kom tilbake, og Lyn røk ut av cupen med 4–5 sammenlagt. Det var forferdelig, sa han senere. Jeg husker det som om det var i går.
Utenfor banen var Knut lege og kirurg, med spesialfelt i gastroenterologi. Han var også en av de store hesteeierne på Øvrevoll, med fjorten fullblodshester, blant dem Duty Time, vinner av Norsk Derby i 1994. Spurt om hva som var størst, svarte han uten å nøle: Ingenting kan sammenlignes med å vinne en cupfinale på Ullevaal. Men Norsk Derby var også stort.
Knut Kolle sovnet stille inn 13. juni 2023, 77 år gammel. Nekrologen i Aftenposten, skrevet av lagkameratene Terje Bogen og Ola Dybwad-Olsen, minnet om gutten som aldri ville gi seg og alltid prøvde å vinne.
Sønnen
Mens faren var kjent for fysikk og hardhet, var sønnen Axel en helt annen spillertype. Teknisk slepen, elegant på ball og med en evne til å finne rom der andre så forsvarsspillere. Han kom til Lyn-systemet som gutt fra Fredrikstad-klubben Cicignon, og allerede som 14-åring var han på treningsopphold i Sampdoria og Barcelona.
Axel debuterte på A-laget 12. mai 1991, i en kamp Lyn slo Start 1–0. Da hadde han allerede representert G17-landslaget og vunnet junior-NM med Lyn året før sammen med blant andre Jan Derek Sørensen, Glenn Hartmann og Thomas Wæhler. Det var en generasjon med mye talent, og Axel var en av de mest lovende.
Veien til gjennombrudd gikk via omveier. Et halvår på lån i Fredrikstad ga lite spilletid, og med hard konkurranse på et Lyn-lag som Bladet Fotball hadde tippet til å vinne ligaen, valgte Axel å gå til Bærum for å spille. Etter en god sesong der avslo han tilbud fra både Vålerenga og Strømsgodset for å vende tilbake til Lyn.
I sin første Lyn-periode, fra debuten i 1991 til overgangen etter 1995, spilte han 78 offisielle kamper og scoret 28 mål. I 1995 ble han Lyns toppscorer med 15 mål, og de som var på Voldsløkka og Ullevaal den sesongen husker en spiller som kombinerte fart, teknisk overblikk og avslutningsevne. Mot Molde i 1993 snudde Lyn 0–2 til 5–3, og Axel sto med to mål. Mot Stabæk i cupen i 1995 scoret han utligningsmålet i det 107. minutt og holdt liv i kampen.
Men Lyn lyktes ikke med opprykk, og senhøstes 1995 tok Axel steget til Stabæk i Eliteserien. Der spilte han over hundre kamper og var med på cupgullet i 1998, selv om en kneskade holdt ham ute av selve finalen. Etter Stabæk fulgte to tunge år med kneproblemer. Han var tilbake i Lyn-systemet fra 2001, men det reelle comebacket kom først i 2003 – tre innhopp som innbytter, det siste mot Bodø/Glimt 31. juli. Deretter var Lyn-karrieren over.
Arven
Familien Kolle er dypt forankret i Lyns historie. Far og sønn spilte aldri en offisiell kamp sammen, men til sammen bidro de med over 200 kamper i rødt og hvitt. Og historien har en ekstra dimensjon: Knut var serie- og cupmester sammen med Andreas Morisbak og Ola Dybwad-Olsen i 1968. En generasjon senere ble sønnene deres, Axel, Sven Morisbak og Ola Dybwad-Olsen jr. – juniornorgesmestere sammen i 1990.
Det var fedrene som hadde ventet lengst. Lyn hadde tapt juniorfinaler i 1961, 1963 og 1968 uten å klare det siste steget. Men den kvelden på Bislett, da keeper Tor Olav Bogen reddet tre straffer i finalen mot Moss, ble den bragden endelig fullført. Åtte av spillerne fra det juniorlaget fikk senere spille for A-laget.
Noen familier bare hører til i en klubb. Kolle er en av dem.
