Nils Kommandantvold – et helt liv i Lyn
Nils Kommandantvold satset opprinnelig på hopp, men hadde uflaks med selskapet. «Ulykkeligvis vokste jeg opp sammen med blant andre Arnfinn Bergmann», forklarte han i jubileumsboka Lyn i 100. Med en kommende olympiamester som målestokk ble det fotballen i stedet, og Lyn skulle få glede av det valget i tretten år.
Trønderen var kommet til Oslo av rent yrkesmessige grunner og arbeidet i Riksrevisjonen. Han hadde egentlig avskrevet sesongen 1950 etter en skade da Knut Døhlen fisket ham til klubben med det jubileumsboka kaller en slunken og betingelsesløs kontrakt. Kommandantvold tok en titt på lokalitetene uten å love noe, men falt for miljøet og var siden aldri i tvil om hvor han hørte hjemme. Han kom fra Brage.
Debuten i 1951 ble en fest. Borte mot Kristiansund vant vi 14–2, med seks mål av John Sveinsson, og det var den kampen Kommandantvold selv pekte på som den morsomste han spilte. På strømpelesten målte han 175 centimeter og var ingen kjempe, men som halvback på plass fem og seks ble han en av dem laget kunne stole på. Vennene kalte ham Nikken, mens tilnavnet Kommandanten satt like godt. Til det hørte et pokeransikt, et trøndersk flegma og en hårmanke så tett at han hevdet han slapp å bruke lue.
Karrieren hans fulgte Lyns egen reise. Gjennom årene i Landsdelsserien sist på femtitallet var han blant dem som holdt laget oppe, og da vi klatret tilbake til toppen tidlig på sekstitallet, sto han fortsatt fast på laget. I 1961 og 1962 møtte han Brann, Rosenborg og Vålerenga foran ti og elleve tusen tilskuere, før spilletiden gradvis ebbet ut. Lyn i 100 forteller også at han fikk med seg en B-landskamp i 1948, foruten en rekke by- og kretskamper for Trondheim og Oslo.
Da han la opp i 1963, hadde han vært Lyn-spiller helt siden 1951. Kommandantvold mente selv at nok var nok. «Legger vi sammen den tiden jeg har brukt til trening og kamper, finner man fort ut at jeg har brukt min kvote og vel så det», forklarte han. Det handlet om selvkritikk og om å gi plass til ungguttene som banket på, og det handlet om familien. Kona hans hadde vært med og sett omtrent alle kampene han spilte.
Men Kommandantvold forsvant ikke fra Lyn da han ga seg på banen. I mange år var han sekretær i klubbens fotballutvalg, og i drøye tretti år sto han ved telleapparatene under hjemmekampene på Ullevaal. Mannen som hadde spilt foran titusener, ble stående og telle den samme folkemengden tiår etter tiår. Klubben hadde gitt ham fortjenstmedaljen, og den hang på en fremtredende plass hjemme hos ham.
Og han ga seg ikke der heller. Også inn på 2000-tallet var han en trofast del av klubben på kampdager, der han hjalp til med avviklingen og satt i billettluken og delte ut billetter til dem som sto på gjestelisten. Han gikk fra fast halvback til mannen i billettluken, og slik ble Lyn et helt liv for Nils Kommandantvold.