Andreas Morisbak – favnen full av pokaler
«Andreas Morisbak har fått med seg alt i norsk fotball», skrev Verdens Gang dagen før cupfinalen mot Mjøndalen i 1968. Det stemte ikke helt. For samme høst tok vi ikke bare Kongepokalen for andre året på rad, vi tok the double; seriegull og cup i samme sesong. Vi var det første laget som klarte det etter at tiklubbserien ble innført. Det var enda en fjær i hatten for lagkapteinen, og ingen Lyn-gutt glemmer bildet av Morisbak med favnen full av pokaler etterpå.
Veien dit begynte et stykke unna. Morisbak kom til Lyn fra trønderklubben Orkanger, med Børsa som opprinnelig hjemtrakt, og debuterte, pussig nok, mot Mjøndalen, samme motstander han siden skulle møte i selve cupfinalen. Han hadde sett for seg en plass i løperrekken, men Lyn var så godt forspent der at han måtte ned som back. «Jeg hadde i grunnen aldri regnet med å spille back i min karriere», forteller han i jubileumsboka Lyn i 100.
Det varte ikke. Da laget la om fra det stereotype trebacksystemet til 4-2-4, ble Morisbak flyttet opp i en friere, tenkende rolle, det man senere kalte sweeper. Fotballen ble mye morsommere å spille slik, forteller han. Og det var i den rollen han vokste til den selvskrevne kapteinen på Lyn-lagene, mannen som i kamp etter kamp ble kåret til banens beste.
Storhetstiden hans favner hele Lyns gullalder. Allerede i 1964 var han med på klubbens første seriegull. I 1967 vant vi Kongepokalen med 4–1 over Rosenborg, og året etter kom altså the double: seriegull foran Rosenborg og 3–0 over Mjøndalen i cupfinalen. Morisbak spilte 30 kamper den sesongen og var med fra første til siste cupkamp på veien dit. Lyn var så toneangivende i disse årene at klubben fylte store deler av landslaget, og Morisbak selv fikk tre A-landskamper for Norge i 1968–69, med debut mot Sverige.
Like sterkt sto vi ute i Europa, og Morisbak var med på så godt som hver eneste europacupkamp Lyn spilte i disse årene. Fra det første møtet med Borussia Dortmund i 1963 spilte han seg gjennom et knippe tunge oppgjør, fram til høydepunktet: kvartfinalen i cupvinnercupen vinteren 1969, da vi hadde selveste Barcelona på hæla. Lyn tapte 2–3 "hjemme" på Nou camp, og spilte 2–2 borte mot katalanerne.
Men den kampen Morisbak selv satte høyest, hadde han spilt to år tidligere, mot italienske Bologna i en målløs messebykamp* på Ullevaal, i striregn og flomlys. «Det var litt artig å lese i avisene at jeg hadde spilt skjorta av den tyske storspilleren Helmuth Haller og ble kåret til banens beste», forteller han i Lyn i 100.
Gullåret hadde også sine svidde kapitler. To ganger gikk Lyn på leie smeller mot Strømsgodset, 16–2 i samlet målforskjell, og det første nederlaget kom på hele 10–1. Morisbak spilte begge. I ettertid forklarte han det nøkternt: et lag kan ha den dagen da ingenting lykkes, og det knusende første tapet ble en spore for gutta. Året etter fulgte den brutale dobbeltkampen mot Leeds, 0–10 og 0–6. Tenkeren sto midt i alt sammen.
For Morisbak var en fotballtenker lenge før det ble et moteord. Allerede i 1971 skrev han en instruksjonsartikkel om å skape og nekte rom, om bredde, bevegelse, balanse og ballbesittelse, og innledet med at alle spillerne må ha den samme referanserammen. Lyn i 100 trekker selv linjen videre til en viss Drillo. Etter spillerkarrieren ble Morisbak først trener for Lyn, siden utviklingssjef i Norges Fotballforbund, og brukte tiårene etterpå på å lære bort spillet.
Som Lyn-spiller ga Morisbak seg på en stille og verdig måte. Etter nedrykket i 1969 ble han værende, spilte samtlige kamper da laget rykket rett opp igjen i 1970, og la opp først da Lyn var tilbake der de hørte hjemme. Den aller siste kampen hans var et 0–1-tap hjemme – mot Strømsgodset, av alle lag.
Morisbak-navnet levde videre i klubben gjennom sønnen Sven. Der faren og hans generasjon tre ganger hadde kommet til kort i junior-NM, med tapte finaler i 1961, 1963 og 1968, gikk sønnene endelig hele veien: i 1990 vant Lyns juniorer mesterskapet, med Sven og sønnene til lagkameratene Knut Kolle og Ola Dybwad-Olsen i troppen, og med Andreas selv som en av trenerne. Sven fikk fire sesonger på A-laget, 46 obligatoriske kamper fra 1994 til 1997, og fulgte klubben opp fra 1. divisjon til Tippeligaen, der han spilte sin siste Lyn-sesong i 1997. Han var en venstreorientert midtbane- og kantspiller, teknisk god og taktisk klok. For Lyn scoret han aldri. Den ene gangen han fant nettet i en Lyn-kamp, var i Ullern-drakt året etter at han forsvant, i en kamp Lyn likevel vant 7–1.
Men det er kapteinen med favnen full av pokaler vi husker best.
For kamp-for-kamp-statistikk og oppdaterte registreringer, se Andreas Morisbaks spillerprofil.
* En messebykamp kommer fra Inter-Cities Fairs Cup, en europeisk fotballturnering for klubblag som ble arrangert mellom 1955 og 1971. Den ble regnet som forløperen til senere UEFA-cup og nå Europa League.