Lyn og Ullevaal stadion – banen vi bygde

Ullevaal stadion er i dag Norges nasjonalarena, men det var Lyn som reiste den. Da A/S Ullevaal Stadion ble konstituert i 1925, satt klubben på 73,5 prosent av aksjene, og frem til 1960 var stadion i praksis Lyns eiendom. Dette er historien om banen vi bygde og kalte vårt annet hjem, fra treslottet i 1926 til gjensynet foran 25 103 i 2024.

Ideen var eldre enn tomten. Lyn satte ned en banekomité allerede i 1917, og et storstadion på Marienlyst var nær realisering. Samtidig fikk Ullevål idrettslag i 1922 ja fra Aker formannskap til idrettsplassen i reguleringsplanen for Sogn hageby. Fotballforbundet kunne ikke påta seg utbyggingen, men pekte på en klubb som kunne reise pengene. Slik møttes sporene: Lyn og Ullevål IL gikk sammen om å bygge.

I juni 1924 rykket oppropet inn i Lynposten: På 30-årsdagen 3. mars 1926 skulle Lyn «eie sin egen gressbane». Aksjekapitalen ble 140 000 kroner, og under slagordet «Enhver Lyngutt aksjonær i Lyns stadion» tegnet Lyn seg for 102 900, altså 73,5 prosent. Aker kommune bidro med 30 000 i form av veier, vann og kloakk, mens Ullevaal IL og naboklubbene sto for resten. På toppen hentet Jens Taasen inn 110 000 kroner kontant gjennom tiårige eneforhandlingsavtaler med leverandører som Ringnes og Freia. Selskapet ble konstituert 27. januar 1925 med Taasen som styreformann.

Gressmatta ble dyrket frem på Blindern gård, og tribunene var budsjettert for rundt 18 000 tilskuere. Ved åpningen 26. september 1926 tok kronprins Olav, Lyn-medlem siden 1918, avsparket foran 11 000, og et forsterket Lyn-lag slo Ørgryte 5–1. Samme høst satte cupfinalen mellom Odd og Ørn norsk publikumsrekord med 16 000.

For guttene i Ullevål hageby var stadion «et rent treslott, som et Soria Moria slott». Kapasiteten vokste: 35 495 så landskampen mot Sverige i 1935, og da Klokkesvingen sto ferdig i 1938, tok anlegget nesten 38 000. Planer om et storstadion for 50 000 forelå samme år, men krigen stoppet dem. 40-årsboken slo fast alt i 1936: «Vi elsker å kalle Ullevål for vår bane. Den er blitt vårt annet hjem.»

Freden ga gullfester. NM-finalen 1945 mot Fredrikstad krevde tre kamper. Knut Osnes scoret i de to første, før Marlow Braathen avgjorde på Bislett med hattrick på ti minutter i 4–0-seieren. Året etter, i 50-årsjubileet, ville laget vinne tittelen. 35 000 så både semifinalen mot Sarpsborg og finalen 13. oktober 1946, høyeste registrerte tilskuertall på en Lyn-hjemmekamp. Der sendte Arne Brustad oss foran i ekstraomgangene, før Lloyd Pettersen fastsatte 3–2 over Fredrikstad i det 119. minutt.

Etterkrigstiden ble tung for en privat stadioneier. Vedlikeholdet forfalt, og Bislett ble en følbar konkurrent med overbygd tribune og flomlys. Staten satte vilkåret som avgjorde alt: Ullevaal var «altfor meget Lyn» til å få tippemidler. Etter flere års forhandlinger undertegnet Lyn avtalen 16. november 1960. Fotballforbundet fikk rundt 51 prosent, Lyn beholdt 44 og Aker-klubbene 5. 75-årsboken festet løftet til papiret: «Lyn har beholdt alle sine rettigheter og vil for alltid kunne ha sin plass på Ullevaal Stadion i lokaler som er våre egne.»

Så fulgte gullalderen. Seriegullet i 1964, med Ole Stavrum og Finn Seemann på scorertoppen, hadde riktignok Bislett som hovedscene, men cupgullene hørte Ullevaal til. I 1967 slo vi Rosenborg 4–1 foran 27 389, med Harald Berg to ganger på tavlen. I 1968 kom dobbelen: Ola Dybwad-Olsen banket inn 25 seriemål, og cupfinalen mot Mjøndalen endte 3–0 foran 21 101, med Harald og "Julle" Berg blant målscorerne. Cupfinalen mot Strømsgodset i 1970 gikk tapt tross to mål av Trygve Christophersen, men 25 744 så den. I 1971 rommet anlegget snaue 30 000.

I mars 1990 startet rivingen av trestadionet. Den sesongen sikret vi like godt opprykket fra 2. divisjon med Voldsløkka som hjemmebane. NM-finalen 1994 endte 2–3 mot Molde foran 24 524, og blant gjestenes målscorere sto Ole Bjørn Sundgot, som senere skulle bli Lyn-helt. Etter cupfinalen i 1996 ble JAPP-tribunen revet, det siste av gamlestadion, og med den forsvant Lyn-kontorene og Kongerommet. Det nye anlegget, i «Lyn i 100» beskrevet som et palass i stål, glass og betong, siktet mot 28–29 000 sitteplasser. Samme bok satte ord på skiftet: gamle stadion var et personlig anliggende for Lyn, på det nye var klubben «innlosjert».

De store kveldene fortsatte. Per Egil Swift kom nettopp for å «spille hjemmekamper på Ullevaal stadion», og etter et halvt år på Bislett flyttet vi 23. august 1998 inn på det splitter nye anlegget. Som det står i «Lyn 130»: «For Lyn betydde det å komme hjem.» Opprykket i 2000 kom med poengrekord, og bronsesesongen 2002 toppet seg med fullsatt stadion og 3–2 over Rosenborg.

Samme vår våknet derbyspøkelset, og hele den historien har Ullevaal som adresse: rivalen lånte i disse årene banen vår, så samtlige seksten byderbyer 2002–2009 gikk der, og selv som bortelag spilte vi på eget gress. Femten på rad uten tap ble fasit: ti seire og fem uavgjorte. Sundgot scoret i den første seieren i mai 2002. Henrik Dahl scoret bare to mål i Lyn-drakten, begge som utligning i byderby på Ullevaal, i 2004 og 2006. Ighalo tok begge i 2–0-seieren foran 18 012 i 2008, og villest var 4–4-dramaet i mai 2009, der Obiefule, Pratto med to og Guastavino scoret, det siste en utligning i 87. minutt foran 14 048.

Rekken røk høsten 2009, i en sesong der alt raknet. Farvellet kom 1. november: 0–5 mot Fredrikstad foran 2 234 tilskuere, mens Bastionen ifølge «Lyn 130» «feiret scoringer ingen andre så, og hevdet etterpå at kampen endte 6–5 til Lyn». Etter sesongen flyttet vi til Bislett, og i 2010 fulgte konkursen.

Gjensynet kom 20. april 2024. Lyn mot Vålerenga endte 1–1 foran 25 103, det høyeste tilskuertallet på en Lyn-kamp siden cupfinalen i 1970, og Andreas Hellum utlignet før pause. «Lyn 130» oppsummerer kvelden: «Byderbyet er tilbake.» Fra 2 234 på den siste kvelden i 2009 til 25 103 på den første i 2024.

Kilder: «Lyn gjennem 40 år» (1936), 75-årsboken (1971), «Lyn i 100» (1996), manuset «Lyn 130» (utgis 2026) og LynHistorie.no. Byggehistorien er utdypet i artikkelen om Jens Taasen.

← Tilbake til oversikt