Lyn - Lisleby  4 - 1 (2 - 1)

Sist helg tapte vi 3-1 for bunnlaget Grue. På lørdag slo vi serieleder Lisleby 4-1 på Ullevaal. Noe er unektelig litt skeivt her, men denne gangen falt det ut til vår fordel, og forklaringen het Stein Gran.

Egil Olsen tok seg den luksusen å kjøre veteranen som vikar helt på topp, og Gran takket for tilliten med tre mål. Selv sa han etterpå at det ikke hadde skjedd siden lilleputtdagene, og at han trivdes godt i løperekka. Det gjorde vi andre også.

Åpningen var likevel alt annet enn lovende. Det var spilt halvannet minutt da Frank Solvang kom fri på siden og gjorde alt riktig alene med Ulf Larsen. Kalddusjen bet ikke. Etter et kvarter mottok Gran en kort pasning fra Ivar Helge Mittet, snudde på hælen og dundret ballen i mål fra tjue meter. To minutter senere steg han til værs og stanget inn et frispark fra Terje Knutsen. På under to minutter var 0-1 snudd til 2-1.

I to perioder på tjue minutter hver, midt i første og midt i andre omgang, spilte vi festfotball. Tempoet var høyt, pasningsspillet raskt og nøyaktig, og spissene var livsfarlige. Terje Knutsen sto bak det meste: innlegget som Bernt Haugen styrte i mål på direkten under sterkt press, og innlegget som Gran stupte inn til 4-1 et drøyt kvarter før slutt. Endelig ser det ut til at vi har løst problemene vi har slitt med siden seriestart.

Lisleby fikk aldri spille sin kontringsfotball. De hadde sine muligheter, blant annet et frispark fra Freddy Friberg og et skudd fra Knut Harry Hansen, og Morten Huth nikket i egen stolpe ni minutter før slutt. Men laget som kom til Oslo som serieleder fikk merke hvor godt vi spiller i medgang. La oss håpe flere får den samme følelsen i høstsesongen.