Finstadbru - Lyn  1 - 3 (0 - 1)

Øsende regn over Ullevaal en fredag i juni, og 33 mennesker på tribunen. Trettitre. Det er tallet som sier mest om hvor Lyn befant seg i 1985, ett år etter nedrykket til 3. divisjon, med Egil Olsen som trener og et ungt lag som skulle finne veien tilbake. Finstadbru kom med tre poeng på ni kamper og lå an til å bli avdelingens jumbo. Den plassen forlot de ikke på Ullevaal.

Været preget kampen, og det tok tid før noen av lagene fikk fart på seg. Det første kvarteret gikk med til det avisen kalte oppvarming. Så kom det tre mål på et drøyt kvarter.

Etter femten minutter ble Petter Normann Hansen spilt igjennom og satte 1–0. Seks minutter senere kom et nytt gjennombrudd, og Trond Fuhre doblet etter frispilling av Dag Erik Johansen. Så var det Johansens tur selv. Stein Gran nikket ballen inn i feltet, Johansen dukket opp og gjorde det til 3–0 etter en snau halvtime. Elleve minutter med presist, direkte spill, og kampen var i praksis over.

Resten av førsteomgangen viste litt av hva som bodde i laget. Andreomgangen viste mindre av det. Vi slapp opp, gjestene kom mer med uten å skape de helt store sjansene, og tempoet falt. Det er lettere å holde trykket oppe når det står 0–0 enn når det står 3–0 i pøsregn foran tre dusin tilskuere.

Fjerde målet kom likevel, og det kom fra benken. Jon Roald Muggerud snappet opp et tilbakespill til Finstadbru-keeper Bergan, rundet ham og trillet ballen i tomt mål. Noen minutter senere skjøt Jan Karlsen et frispark som gikk via en av våre og i mål, og dermed slapp gjestene å reise hjem uten scoring.

4–1 er 4–1, og de to poengene holdt oss med i toppen av avdelingen en stund til. Det ble ikke nok i det lange løp. Vi endte som nummer seks, mens Drøbak/Frogn tok opprykket. Men på en fredag i juni med regn på Ullevaal og 33 betalende var det ikke så mye annet å gjøre enn å ta poengene og gå hjem.