Lyn - Djurgårdens IF  1 - 2 (1 - 2)

Lagoppstilling (4-4-2)

Kampreferat

Drømmestart, svensk effektivitet – og en tung kveld på Ullevaal

Det lå noe mer enn bare fotball i lufta på Ullevaal denne desemberkvelden. Rammene var preget av fellesskap og solidaritet, men idet kampen først var i gang, var det likevel lett å kjenne igjen Lyn fra 2005: modige, spillevillige – og tidvis skikkelig gode med ball. Problemet var bare at Djurgården var kliniske da de fikk sjansen.

Lyn åpnet best mulig. Allerede etter snaut fem minutter satt Jo Tessem inn 1–0, og vi hadde akkurat den starten man drømmer om mot en motstander som kom til Oslo som svensk dobbeltmester og en av turneringens store målestokker.

Men så kom kampens brutale fase: Djurgården trengte knapt ti minutter på å slå tilbake. Først utlignet Toni Kuivasto midt i omgangen, og ikke lenge etter sørget Siyabonga Nomvethe for 1–2. To mål på kort tid, og plutselig var den perfekte Lyn-åpningen snudd på hodet.

Resten av første omgang ble et slags jag etter å få kampen tilbake dit vi ville ha den. Lyn hadde mye ball, og det var vi som oftest fikk flyttet spillet opp i banen. Likevel satt den svenske ledelsen til pause – og det føltes typisk: vi hadde initiativet i perioder, men Djurgården hadde vært langt mer nådeløse i de avgjørende øyeblikkene.

Etter pause handlet det mest om Lyns forsøk på å male fram utligningen. Tallene peker i vår retning: 61–39 i ballbesittelse, flere avslutninger totalt (11–8) og også et lite overtak på skudd på mål (4–3). I tillegg fikk vi flere dødballer å jobbe med (cornere 5–4). Det var nok trykk til at Djurgården måtte stå i egen boks og forsvare seg – men uten at vi fikk det forløsende målet som kunne gitt kampen en annen slutt.

Henning Berg forsøkte å endre kampbildet med bytter i andre omgang: Ingebretsen inn for Huusko, Onstad inn for Lustü, og Christoffer Dahl inn for Ortiz. Det ga friske bein og et nytt trykk, men Djurgården svarte også med egne justeringer og tok vare på ledelsen med rutine.

Lyn stilte i en 4-4-2 med Al-Habsi bakerst, Berntsen som kaptein i fireren, og Tessem/Huusko på topp. Og selv om vi aldri fikk utbetalt for spillemessig kontroll og stor innsats, står kampen igjen som en påminnelse om hvor små marginer det kan være mot de beste skandinaviske lagene: Du kan ha ballen, du kan ha initiativet – men blir du straffet to ganger i løpet av ti minutter, må du nesten ha en perfekt kveld for å hente det tilbake.

Tilskuertallet (1050) sier også sitt om Royal League-feelingen i Norge den vinteren: sportslig interessante kamper, men ofte litt for langt unna “må-se”-stempelet.

Kort oppsummert: Vi fikk drømmestarten. Djurgården var effektive. Og selv med mye spill og mye ball, ble det en av de kampene der Lyn satt igjen med følelsen av at det var mer å hente.